En bonde i New Zealand ser på subsidier gjennom et annet objektiv

A $12-billion “assistance package” to American farmers sounds like a great deal, i det minste for mottakerne: en engangsbetaling som er ment Ã¥ myke opp lidelse forÃ¥rsaket av handelskrig og lave rÃ¥varepriser, fra et Det hvite hus som oppriktig ønsker Ã¥ hjelpe.

Jeg har et annet perspektiv. Som bonde i New Zealand som en gang mottok statlige subsidier og deretter mistet dem, Jeg snakker av erfaring når jeg sier at landbruket har det mye bedre når myndighetene holder seg utenfor virksomheten og lar oss dyrke maten vår uten innblanding.

The federal assistance package is in fact a devil’s bargain: Det vil gi kortsiktige fordeler, men ogsÃ¥ skape langsiktige problemer for amerikanske bønder.

Da jeg først ble bonde på 1980-tallet, New Zealand støttet landbruket slik mange regjeringer gjør. Heller enn å la oss operere i et ufritt fritt marked, det betalte oss subsidier for sauene våre, ull, meieri, og storfekjøtt.

SÃ¥ kom en ny regjering til makten. Den sÃ¥ pÃ¥ bønder som en gjeng privilegerte, velstÃ¥ende grunneiere. We didn’t know it, men mens vi dro ugras fra Ã¥krene og renset ut grisestikker, we had become New Zealand’s landed gentry.

SÃ¥ regjeringen tok bort subsidiene vÃ¥re. It didn’t just reduce them. It didn’t phase them out over a stretch of time. Den utslettet dem pÃ¥ en gang. Det kuttet oss av kald kalkun.

I won’t pretend that it was easy. Faktisk, eliminering av disse støttene setter gÃ¥rden vÃ¥r i fare.

Bønder protesterte i byer og tettsteder. PÃ¥ Sørøya, hvor gÃ¥rdene vÃ¥re ligger, noen av dem slaktet faktisk sauer i gatene. De gjorde et dramatisk politisk poeng, men de handlet ogsÃ¥ ut fra økonomisk egeninteresse. Med tap av subsidier, mange dyr var mer verdifulle døde enn i live. Da bønder sendte dem til behandling, they didn’t earn payments in return. I stedet, de fikk regninger.

It sounds perverse—and indeed it was. But that’s what happens when governments pay subsidies. De lemlestrer markeder og bygger dÃ¥rlige insentiver i økonomiske systemer.

I didn’t participate in those protests. Jeg var for opptatt med Ã¥ prøve Ã¥ redde gÃ¥rden vÃ¥r. I flere Ã¥r, vi brukte sÃ¥ lite som mulig. Vi gjorde nesten ingen kapitalforbedringer. We’ve always kept a vegetable garden, men den gang ble det en livline. The garden wasn’t a hobby, men en kilde til mat. Dette handlet om overlevelse.

Regjeringen som fjernet subsidiene vÃ¥re hadde handlet pÃ¥ tross. It didn’t mind watching farmers fail—and many did fail, pÃ¥ grunn av tap av økonomisk støtte kombinert med høye renter, lave tomtepriser, og andre faktorer. Da regjeringen tilbød Ã¥ betale noen bønder for Ã¥ forlate jordbruket, mange enige om Ã¥ gÃ¥ og følte lettelse nÃ¥r de gjorde det.

Ironien er at selv om eliminering av subsidier startet som en slags politisk straff, det avviklet til å bli en langsiktig velsignelse for bønder. Vi gikk gjennom en vanskelig periode med tilpasning, men kom sterkere ut enn noensinne.

Familien min fokuserte på gården vår. Da vi sto overfor et vanskelig valg, vi plutselig hadde fleksibilitet til å ta beslutninger basert på annet enn god landbruks- og forretningsskikk. Vi ble hensynsløs effektive, som er en annen måte å si at vi ble veldig gode på det vi gjør.

Vi forbedret også vår evne til å motstå forskrifter som skader landbruket. Subsidier styrker politikere, som kan true med å kutte av bistanden hvis bønder nekter å godta nye former for kontroll. Uten subsidier, vi har mer frihet til å løse problemer gjennom kreativitet og innovasjon i stedet for kommando og kontroll impulser fra myndighetene.

Som et land, New Zealand fikk en fordel i den globale økonomien. NÃ¥r vi lager handelsavtaler eller tar saker til Verdens handelsorganisasjon, we’re always in a strong position because our negotiators and diplomats don’t have to explain away market-distorting policies. I dag, vi eksporterer mer enn noen gang før.

SÃ¥ skulle amerikanske bønder godta $12 milliard utdeling? That’s for them to decide. Men hvis min regjering pÃ¥ New Zealand skulle komme med et lignende forslag, I’d feel a flicker of temptation and then reflect upon what I’ve learned from a lifetime in agriculture and come to my senses. Svaret mitt ville være enkelt: Nei takk.